Mele Kalikimaka!

eller Merry Christmas, som de sier inne på fastlandet. Dette har vært en annerledes jul for familien Segtnan: Snorkling istedet for skiturer, Mai Tai istedet for akevitt, Mahi mahi istedet for pinnekjøtt, plastplante istedet for juletre, få julegaver istedet for alt for mange julegaver. Også videre. Strengt tatt har vel hele opplegget minnet mye mer om en sommerferie enn en juleferie, men det kan man leve med, tenkte vi. Lillejulaften tilbragte vi for eksempel på en svart sandstrand sammen med en gjeng havskilpadder,

og det var alle fornøyde med. Men julaften er det noe spesielt med. Det synes i hvertfall barna. Etter frokost på terrassen og en raskt unnagjort gaveseremoni dro vi dem noe motvillig med oss til en ny dag med snorkling. Det viste seg at bukta var full av delfiner, og nesten hele familien kastet seg ut i Stillehavet med maske og svømmeføtter. Det ble en magisk og uforglemmelig opplevelse, og hjemlengselen svant som fnugg for den Hawaiiske solen.

Annes fetter Kristian er sammen med oss på Hawaii, og han tok dette bildet.

Men nå pakker vi snart Hawaii-kofferten for å reise hjem til pakking av alle California-koffertene. Vi gleder oss til å sette bena på norsk jord igjen. See ya!

Lykke er...

... en tube kaviar fra Sjømannskirken i San Francisco.

Halloween by day and night

Ja, nå har vi opplevd Halloween i USA. Barna hadde en fantastisk dag og kveld og er rimelig fornøyde med at godteribeholdningen er sikret de neste ukene. Dagen startet med opptog på skolen til Herman der alle 5.klassingene (150stk) viste fram kostymet de hadde laget som et matteprosjekt. Videre var det party i klasserommet og opptog på skolen til Othilie, og der viste alle elevene og ansatte seg fram. Mange fantasirike kostymer som: et lokomotiv, en dusj, rubiks kube, en kake, iphone i tillegg til mer tradisjonelle sommerfugler, prinsesser, hekser, supermenn og star wars figurer. Vi så svært få skumle utkledninger. På kvelden gikk vi trick or treat i den mye omtalte og hysteriske Sherman avenue som opp mot 1000 mennesker besøker i løpet av kvelden. Her har de ikke gatelys, så det var ganske mørkt og skummmmmelt. BOOOOOOOOO.

Herman fikk mange komplimenter for matteprosjektet sitt. 

Pumpkin for president

Akkurat nå er det to ting som opptar det amerikanske folk: 1. Presidentvalget, og 2. Halloween. To temmelig viktige begivenheter som inntreffer nesten samtidig. 

På nyhetene er det nok punkt 1 som dominerer, men siden California for lenge siden har bestemt seg for å donere alle sine valgmenn til Demokratene (altså Obama), så kan de konsentrere seg nesten helt og holdent om punkt 2. Og det gjør de. Både handelsstanden og de med hage.  Valgplakatene som har stått ute i hagene de siste par månedene blir nå erstattet av fugleskremsler og edderkopper og spindelvev og lik og kroppsdeler.Og gresskar, selvfølgelig. Det er gresskar overalt. Til og med Starbucks serverer kaffe og te med gresskarsmak. Vi har ikke helt fått smaken på denne grønnsaken (eller er det en steinfrukt?) ennå, selv om vi har rikelig av den i hus. I helgen var vi på en såkalt pumpkin patch, der man kunne plukke gresskar selv. 

Dette foregikk på omtrent samme måte som når man plukker gresskar selv i butikken. Bare til en litt stivere pris. Og det skulle jo bare mangle, autentisk som det var, med jord på og det hele. 

I butikkene drar man halloweenstrikken til bristepunktet og vel så det. Det er fremdeles mulig å få tak i mat, men denne butikken, for eksempel, har bygget om en vesentlig del av arealene for å få plass til alt vi ikke visste vi ville trenge til Halloween. Herman ble meget imponert over denne tåkemaskinen, og synes vi skulle importere en pall til Norge. Far synes vi skal gjøre en markedsundersøkelse først. Alle er derimot enig om at godterier i storforbrukerpakninger burde ha livets rett også i Norge.

Et lite apropos til presidentvalget til slutt: Et svært viktig tema i debattene er hvilke strategier kandidatene har får å ”create jobs”, som de sier. Sysselsetting kaller vi det, og det er de strengt tatt allerede kjempegode på her. Hvis man for eksempel skal betale årsavgift på bilen, så kunne man jo tenke seg at dette kunne gjøres ved at man mottok en faktura i posten, som man så kunne betale selv i nettbanken. Men dette er ikke god sysselsettingspolitikk. Her har man i stedet valgt å opprette et kontor med kanskje 20-30 ansatte som håndterer slike ting på en forbilledlig måte. Den første køen står man i for å få en kølapp av en meget hyggelig dame. Så begynner man på den virkelige køen, og den er så lang at man sitter, omtrent som i en konsertsal. Kønumrene følger et intrikat bokstav- og tallkodesystem som sikkert krever et par mann pr. skift. Og når man først er framme ved skranken, og det viser seg at man egentlig skulle betalt avgiften for tre dager siden, så kan man skrive en søknad om å få slippe straffegebyr, hvis man har en plausibel forklaring på forsinkelsen. Man kan lett se for seg hvordan denne søknadsprosessen foregår bak lukkede dører på DMV (Department of Motor Vehicles), med et ikke unnselig antall prosessmedarbeidere. Med alle disse menneskene involvert lar det seg faktisk fint gjøre å  betale årsavgiften på mindre enn 5 timer. Storartet, synes vi. 

Las Canyon

Med sviger-Jørgensen på besøk tok vi en oval weekendutflukt til nabostatene Nevada og Arizona. Etter at vi hadde plukket opp en aldri så liten leiebil var første stopp Las Vegas.

Hvis man bare kunne velge én by og ett døgn å være turist i, så burde man kanskje velge Las Vegas. Her finner man små utgaver av blandt annet New York og Paris, med Frihetsgudinnen og Eiffeltårnet, og verdens største utgaver av hoteller og spillecasinoer. 

Akkurat som man i norske sørlandsbyer gjerne maler husene sine hvite, har man åpenbart blitt enige om at fargen gull kler ørkenbyer av denne typen best. Gjerne ispedd en anelse glitter. 

Etter en energirik middag:

slo vi oss riktig løs på casino, og satset til sammen $40. Vi satt igjen med $80 da vi ga oss, og dette sølte vi raskt bort i flerfoldige etasjer i M&Ms butikken. 

Vi var enige om at ett døgn i Las Vegas holder, og kjørte ut i ødemarken. 

Vi sneiet innom route 66, og kom til slutt fram til Grand Canyon. At denne canyonen er grand skal det ikke være noen som helst slags form for tvil om. Alt det grandiose fikk ikke plass i vår kameralinse, men vi fikk i hvert fall tatt bilde av:

en håret edderkopp

et ekorn uten høydeskrekk

og en cowboy i solnedgang

Høydeskrekk er for øvrig et nøkkelord i Grand Canyon. Selv vi som vanligvis ikke har høydeskrekk valgte å holde oss fast i busker og kratt i stedet for i kameraet da vi var ute på tur langs kanten av canyonen. Når man vet at det er 1000 meter rett ned 2 skritt til siden, og man akkurat har lært at selve prinsippet for canyonen er at sidene raser ned fra tid til annen, er det ikke fritt for at man kan tenke litt fatalistisk innimellom. Vår erfaring så langt er at man velger å advare mot det aller meste her i USA, men akkurat disse skrentene i Arizona var fullt tilgjengelige, uten gjerder eller advarsler eller noen form for alarm. Men storslått var det, på alle måter. På helt motsatt ende av skalaen av det Las Vegas befinner seg. 

Mandag!

Hvis dere lurer på hva jeg bruker dagene på, så er det mye spennende mor kan gjøre på en helt vanlig mandag i oktober, som for eksempel å ta en tur til San Francisco for å se, utforske og oppleve "the Bridge"!

Hard work ahead

Etter et par måneder med sterk feriementalitet ganske mye farting merker vi nå at hverdagen er i ferd med å innhente oss. I hvert fall noe som ligner på hverdag. Skolen har for eksempel startet. Othilie har begynt i første klasse på Las Lomitas,  en skole som skryter av å være en av Californias beste, og som samlet inn 2.5 millioner dollar på fundraising i fjor.

Disse millionene skal vi nå forsøke å nyte godt av. For eksempel skal vi ta slike staselige skolebusser. 

Og apropos skryte: Dette kan de virkelig her i USA. Særlig av barna sine. For eksempel ser vi ofte biler med klistermerker som opplyser om slike ting som: ”My child was student of the month at … school”, eller ”My child is a star student at … school”. Vi venter spent på at våre håpefulle skal komme hjem med slike klistermerker. Othilie har faktisk allerede fått med seg en lapp hjem der det står "I was outstanding today" uten at hun helt skjønte hvorfor. På Ekholt skole har de nok ikke slike kåringer, men man kan jo se for seg et klistermerke med teksten ”Barnet mitt var ordenselev ved Ekholt skole i uke 14”. Det burde være innenfor rekkevidde. 

Og apropos ordenselev: Herman går i 5.klasse på La Entrada, som er rett over gata for der vi bor, og han har allerede informert læreren sin, Mr. Sasagawa, om at han mer enn gjerne  stiller som ordenselev, eller ”student helper”, som det heter her. Denne elevens viktigste oppgave er å ta telefonen, faktisk, hvis den skulle ringe i løpet av timen. Og det gjør den, for eksempel når foreldre har glemt å sende et eller annet med barnet sitt. Hermans favorittfag er Science. Temaet i science denne uka var ”Exploding soda”, og man kan jo forstå at det fenger. Akkurat hva som var hovedbudskapet med forsøkene som ble utført har det ikke helt lyktes oss å få klarhet i, og Segtnan senior er foreløpig skeptisk til den vitenskapelige gehalten. Men det kan jo også være at Segtnan junior, på tross av stor iver i å kommunisere på engelsk, har gått glipp av en og annen fagdetalj. Og apropos kommunikasjon: Amerikanere kommuniserer med svært utstrakt bruk av forkortelser. Og det deles ikke ut ordbok til foreldrene. Nå er det for eksempel mye PTA, PIN, PE og ELD på skolen, og vi forsøker å henge med. 

Vi kommer plutselig tilbake med flere hverdagsinntrykk.     

Aloha

Våre turistambisjoner under USA-oppholdet er å utforske California og dets umiddelbare nærområder. Vår første ferieuke gikk til vår nabostat i vest, et godt steinkast ut i Stillehavet. Sjøvante og spontane som vi er, tok vi en klassisk hopp-på-tur til Maui, Hawai´i; et innfall familien godt kan tenke seg å gjøre igjen.

Og hva gjør man i løpet av en uke på Hawaii bortsett fra å svømme med havskilpadder og snorkle etter fargerike fisker som humuhumunukunukuapua´a? Her er noe som vi fant ut at vi likte godt:

Leke i bølgene

Surfe, se Herman midt i bildet øverst

Grave i sanden. Her lager Othilie mormors kjøttkaker.

Spise god mat med bølgeskvulp og utsikt over havet i solnedgangen.

Slappe av mellom badeøktene

Flirte med  med Hawaiianske lokalpolitikere som kjemper for en plass i den amerikanske kongressen. Tulsi møtte vi i veikanten ved butikken der hun stod og vinket til passerende biler.

Pynte oss med blomster (disse to er laget av Herman og Othilie)

What´s up, Herman?

Sportsmannen Herman har ikke ligget på latsiden siden vi kom til USA. Han driver med svømming, har vært innom friidrett, og tar en økt på rulleskiene innimellom. Men favorittgrenen akkurat nå er helt klart baseball. Han debuterte på baseball camp med null erfaring og nyinnkjøpt hanske og balltre forrige uke, og ble POD (player-of-the-day) første dag. Både trenere og medspillere var en smule imponert over denne fåmælte nordmannen som aldri hadde spilt baseball før. Nå er vi inne i uke to på camp, og etter ferien blir det seriespill for Menlo Park Little Legends. Når Herman blir hektet så blir han hektet - big time, som det heter her. Trenerne er seniorspillere på samme lag og Herman digger dem. Favorittcoach er Skylar, som alltid starter dagen med "What´s up, Hørmen" (Herman er den eneste av oss som har et navn som fungerer på engelsk).

På søndag deltok vi på Menlo Park Legends´ fundraising - nok et særegent amerikansk fenomen. Da samler de folk som har noe med laget å gjøre, og vi (altså folket) kjøper lodd og amerikansk tradisjonsmat og deltar på forskjellige aktiviteter. Inntektene går til mindre bemidlede barn i området, slik at de skal få spille baseball. Vårt inntrykk er at de fleste i dette området er bemidlet så det holder, men moro var det. Vi satt igjen med 310 baseballkort og en baseball signert av Menlo Park Legends, var strålende fornøyde med det. 

Vi greide å lure dette flotte troféet ut av Hermans klamme grep etter at han hadde sovnet.